På dag 54 etter første paring fant jeg ut at det var på tide å flytte Tara og valpekassen inn på soverommet, tenkte det var greit å ha litt kontroll allerede nå, selv om det enda var noen dager før fødsel.
Samme natt våknet jeg av lyden av slikking, slo på lyset for å sjekke hva Tara dreiv på med, og oppdaget at noe hang ut av henne
Skjønte jo rimelig kjapt at fødselen allerede var i gang, og kom meg ut av sengen for å hjelpe henne. Valpen som var kommet halvveis ut var iskald, og posen og vannet var svartgrønt, jeg skjønte med engang at den allerede var død, og sannsynligvis hadde vert det en stund siden den var så kald og stiv. Etter 2-3 rier var den ute.
Jeg ringte vetrinæren og fortalte at fødselen var i gang alt for tidlig, og at den første var død, og at fostervannet hadde vert grønt. Fikk beskjed om at valp nummer 2 måtte ut innen 30min siden det fremdeles kom grønt slim ut av Tara.
Vetrinæren som hadde vakt var selvfølgelig den som lå lengst unna meg, så jeg fant ut det var like greit å hive seg i bilen for å være på den sikkre siden. Heiv meg på telefonen til svigermor, for jeg hadde jo en på 2 år som lå å sov. Hun skulle komme med engang, men jeg hadde ikke tid til å vente på henne. Så jeg kjørte faktisk fra guttungen sovende hjemme aleine
(hun bor bare 5min unna, men alikevel). Etter 5 min kjøring fikk Tara igjen rier, og jeg stoppet opp i et busstopp, like etterpå kom det igjen noe ut, trodde først det var valp nummer 2, men var bare fostersekken fyllt med grønnsvart gusje som kom ut. Ringte igjen vetrinæren og fikk beskjed om å kjøre alt jeg kunne. Morkaken var sannsynligvis løsnet, og da hadde ikke valpen oksygen så veldig lenge.
Da jeg kom til vetrinæren hadde Tara fremdeles gode rier, men igjenting skjedde. Vetrinæren tok ultralyd for å sjekke om valpen var i live, og hvor den lå plassert. Den var fremdeles i live, men lå på tvers langt unna fødselskanalen, og morkaken var løsnet.
Vi hadde 2 muligheter. Enten la valpen bli født på naturlig vis, men da mest sannsynlig dø fordi det tok for lang tid. Eller skynde oss å ta keisersnitt for å prøve å redde den.
Jeg valgte det siste, selv om prognosen for at den ville overleve var dårlig i følge vetrinæren.
Kort tid etter kom den lille til verden. Han pustet ikke, men var alikevel full i liv og hjertet slo godt. De tok med seg valpen ut for å prøve å få den til å puste selv, menst jeg ble igjen hos Tara.
Lille valpen ble lagt i "kuvøse". Høy temperatur og luftfuktighet var viktig i og med at lungene til den lille sannsynligvis ikke var helt ferdig utviklet.
Valpen klarte etter en liten stund å puste selv, og etter noen timer i kuvøse tok vi han ut for å se hvordan han klarte seg i litt mer normal romtemperatur. Det så ut som om det gikk supert
Så nå manglet vi bare å få han til å spise, noe han absolutt ikke ville
Fikk til slutt med meg en boks med morsmelkerstaning, og beskjed om å mate han hver tredje time, døgnet rundt til han klarte å spise selv.
Etter å ha fulgt Happy doo sitt fortidligfødte kull så jeg for meg et helvete i mange dager/uker fremmover.
Etter hvert fikk jeg ta mor og sønn med hjem, godt innpakket i bur med håndkler og pledd over, samt varmen på full guffe i bilen. Ble etterhvert så varmt i bilen at jeg måtte kle av meg for å ikke krepere. Så der satt jeg da, trøtt og jævlig etter en lang natt/morgen og formiddag, i bare bh`en i bilen. Kjørte den nye veien hjem, med nye fotobokser som jeg ikke helt viste hvor var, ikke var jeg helt klar over fartsgrensen heller.
Og joda.. det som måtte skje, skjedde. Fikk dog aldri noe bot i poste
henger vel på veggen på et kontor jeg nå
Da vi kom hjem hang jeg opp våte håndklær rundt om på badet, temperaturen hadde jeg allerede skrudd på fult før jeg gikk hjemmefra:) Så da var det bare å sette i gang med matingen hver tredje time
Allerede etter 2 døgn merket jeg at valpens vekt hadde økt uten at jeg hadde matet han, så han lurte tydligvis til seg litt mat på egenhånd, og jeg lot det etterhvert gå litt flere timer mellom hver gang jeg veide og puttet i han litt ekstra
Så dette gikk mye bedre enn forventet
Jeg er egentlig imponert over meg selv, og hvor rolig jeg egentlig klarte å holde meg.